Episode 1: Hva er en krysskulturell person?

Mer enn «flerkulturell»? Å forstå den krysskulturelle erfaringen

Har du noen gang følt deg litt «lost in space»? Som om du var delt i tusen biter, uten klar retning eller forankring, selv når alt på papiret så bra ut? Denne følelsen, som jeg selv opplevde sterkt som 24-åring i Singapore, er kanskje gjenkjennelig for flere. Lenge følte jeg at ordet «flerkulturell» – som ofte ble brukt om meg – ikke strakk til for å beskrive mine tanker, følelser og erfaringer.

Fra flerkulturell til krysskulturell

Begrepet «flerkulturell» kan ofte føles utilstrekkelig, og jeg opplever ofte en manglende nyansering i hvordan kulturelt mangfold ofte fremstilles i Norge. Ofte kjenner jeg meg faktisk ikke igjen i fortellingene i media, og noen ganger har jeg til og med følt på skam knyttet til min egen bakgrunn.

Men hva om det finnes et bedre begrep? Krysskulturell – det er et etablert internasjonalt begrep (fra Van Reken & Pollock) som beskriver personer som har levd i to eller flere kulturelle miljøer i store deler av oppveksten. Dette kan gjelde barn av migranter, adopterte, eller barn med foreldre fra ulike land. For meg, som vokste opp i Norge med palestinske foreldre og aktivt måtte forholde meg til både det norske og det palestinske og arabiske, ga «krysskulturell» endelig ord på min virkelighet.

Hva er forskjellen?

Poenget er at det å være krysskulturell innebærer å vokse opp med ulike kulturelle verdener samtidig. Dette former identiteten på en dyp måte, og man må ofte navigere ulike verdier, tankesett og forventninger – et krysspress som kan skape en unik «tredje kultur». Å være flerkulturell, kan handle mer om å bli eksponert for en ny kultur senere i livet, uten at det nødvendigvis former identiteten like grunnleggende.

Styrker i krysspunktet

Selv om det kan være utfordrende å finne sin plass når ulike verdener kolliderer, kan likevel unike styrker utvikles:

• Språkkompetanse: Ofte lærer man flere språk flytende.
• Fleksibilitet og Tilpasningsevne: Man blir god til å navigere ulike sosiale koder og tenkemåter.
• Globalt Perspektiv: Verden blir personlig, og man ser sammenhenger på tvers av landegrenser.
• Håndtering av Motsetninger: Man blir komfortabel med kompleksitet og ulikheter.
• Evne til å håndtere sorg og savn: Erfaring med å leve mellom ulike verdener og relasjoner.

En ny forståelse av tilhørighet

Å oppdage begrepet «krysskulturell» kan være en lettelse. Følelsen av å ikke høre til verken her eller der, kan erstattes av en forståelse av at man kanskje hører til flere steder samtidig – at man har flere dimensjoner ved seg selv. Og det er noe helt annet enn å føle seg rotløs.

Dette er bare en smakebit på en kompleks, men viktig tematikk. Forhåpentligvis gir det litt innsikt i hva det kan innebære å være krysskulturell.

Dette blogginnlegget er basert på Episode 1 av podkasten Hvor er du egentlig fra?. Lytt gjerne til hele episoden og sjekk ut lenkene i episodebeskrivelsen for mer informasjon og referanser. 

  Lytt til episoden her!

Episode 2: Du snakker så godt norsk!

Om ord, sårbarhet og det å være krysskulturell

Et spørsmål som har dukket opp, blant annet om det er «feil» å bruke ordet «flerkulturell», og om man kan kalle seg «krysskulturell» selv om man ikke føler like sterk tilhørighet til begge kulturer eller man aldri har besøkt røttenes hjemland/hjemsted.  

Ord betyr noe – men hvem bestemmer?

Som jeg utfrosker i podkast-episoden dette innlegget er basert på, er ikke «flerkulturell» nødvendigvis feil, men for meg personlig beskriver «krysskulturell» bedre den dype påvirkningen fra flere kulturer under oppveksten, som skaper en unik «tredje kultur». Begreper utvikler seg, og det viktigste er kanskje å finne ord som gir mening for en selv. Kanskje handler det å være krysskulturell like mye om den unike «verktøykassen» av erfaringer og kompetanse man får, som om en følelsesmessig tilknytning? Det gir rom for å definere seg selv på egne premisser.

Fra styrker til sårbarheter

Mens forrige innlegg fokuserte på styrkene ved å være krysskulturell, ser jeg her på noen av sårbarhetene – spesielt for de av oss som bærer synlige tegn på vår bakgrunn, som hudfarge eller navn.

En sentral sårbarhet er følelsen av å miste definisjonsmakten over egen identitet. Stadige kommentarer om ens «annerledeshet», og det gjentakende spørsmålet "Hvor er du egentlig fra?", påpeker en forestilling om at man ikke passer inn i en snever idé om hva det vil si å være «norsk». Det er frustrerende og kan bidra til følelsen av å være «lost».

Dette leder oss til mikroaggresjoner og rasisme. Komplimenter som "så godt norsk du snakker!" eller "du virker veldig integrert" kan, selv om de kanskje er velmente, bunne i fordommer og påpeke at man forventes å være annerledes. Det er også viktig å bli forberedt på å møte rasisme, og det er en nødvendig strategi mange foreldre med en annen kulturell bakgrunn må lære barna sine, slik som mine foreldre gjorde.

Frykten for kollektiv skyld når noen med lignende bakgrunn begår forferdelige handlinger, og hvordan mangel på nyansering i media og offentlig debatt kan ramme hele grupper, er også noe jeg kjenner igjen godt. Følelsen av usynlighet – at ens kompetanse og erfaringer fra andre kulturer ikke anerkjennes eller etterspørres i samfunnet – er en annen sårbarhet. Til slutt kan ubearbeidet sorg og savn knyttet til det å leve mellom land og familier, og savnet av å delta i viktige livshendelser også prege oppveksten.

Veien videre

Å være krysskulturell rommer både unike styrker og spesifikke sårbarheter. Ved å sette ord på disse erfaringene, kan en skape gjenkjennelse, refleksjon og en dypere forståelse av mangfoldet i det norske samfunnet. Slik bevissthet bidrar også til at en klarer å støtte unge med krysskulturell bakgrunn i utviklingen av styrker og håndtering av sårbarhetene. 

Dette blogginnlegget er basert på Episode 2 av podkasten Hvor er du egentlig fra?. Lytt gjerne til hele episoden og sjekk ut lenkene i episodebeskrivelsen for mer informasjon og referanser. 

 Lytt til episoden her!

Episode 8: Negativ sosial kontroll

Når krysspress blir til skadelig kontroll

Velkommen tilbake! Etter å ha snakket om utfordringer knyttet til migrasjon på podkasten, er det nødvendig å ta opp et næer, men svært komplekst tema: negativ sosial kontroll (NSK). Dette er et tema som krever varsomhet, men som er for viktig til å la ligge.

Hva er egentlig negativ sosial kontroll?

Vi kjenner alle til vanlig sosial kontroll – normene som gjør at vi fungerer sammen i samfunnet, og foreldres rett til å sette grenser. Men når går det over til å bli negativt? Den norske regjeringen definerer NSK som systematisk press, trusler eller tvang som begrenser livsutfoldelse og hindrer selvstendige valg. Dette kan handle om alt fra valg av venner, utdanning og ektefelle, til religion, påkledning og seksualitet. NSK kan ha alvorlige konsekvenser for fysisk og psykisk helse. Dette er nok et utydelig begrep, for hvordan kan en vurdere dette på en mest mulig rettferdig måte? Det er store diskusjoner rundt begrepet, men for dette innlegget holder jeg meg til slik det blir definert i regjeringens handlingsplan rettet mot forebygging av NSK. 

Det er også viktig å vite at NSK ikke bare rammer jenter med migrasjonsbakgrunn, slik man kanskje trodde før og som det ofte fremstilles i media. Nyere kunnskap viser at også gutter, voksne menn og kvinner med migrasjonsbakgrunn, samt medlemmer i lukkede trossamfunn, uavhengig av etnisk bakgrunn, kan være utsatt.

Hvorfor skjer det? Konteksten er viktig.

NSK kan ofte kan knyttes til samfunn preget av æreskultur og sterke kollektive bånd, der familiens eller gruppens ære er avgjørende for trygghet og status. I slike kontekster blir individets ønsker underordnet fellesskapets forventninger for å bevare æren. Når familier fra slike samfunn flytter til et nytt land som Norge, kan frykten for å miste kulturell og religiøs identitet, og bekymringer knyttet til barnas fremtid, føre til at kontrollmekanismer opprettholdes eller forsterkes. Forskning viser at lengden på botid i Norge og om barna er født her, ser ut til å påvirke graden av kontroll.

Gutter og menn 

En viktig, men ofte oversett, gruppe i NSK-debatten er gutter og unge menn. De kan selv utsettes for strenge regler og tvang (f.eks. giftepress), men også presses inn i en ufrivillig rolle som «moralske voktere» for kvinnelige familiemedlemmer. Dette kan skape enorme lojalitetskonflikter og frustrasjon, spesielt når jenter begynner å kreve sin rettmessige frihet. Forskning fra Anja Bredal for eksempel, viser at gutter ofte er fanget mellom familiens forventninger og det norske samfunnets normer, og deres reaksjoner som eksempelvis utprøvende oppførsel kan feiltolkes.

Veien videre: Forståelse før fordømmelse

For å jobbe effektivt med NSK, holder det ikke med «kulturkompetanse». Vi må se på de underliggende psykologiske og sosiologiske faktorene: tap av status, makt/avmakt, utenforskap, migrasjonsstress og svekket foreldreautoritet. Vi må også anerkjenne at foreldre som utøver NSK kan være usikre, mangle støtte og selv være under press, slik norske studier viser.

Negativ sosial kontroll er et alvorlig samfunnsproblem som fratar mennesker retten til å leve fritt. Men for å hjelpe de som rammes og forebygge effektivt, må vi møte tematikken med kunnskap fra flere felt, respekt og et ønske om å forstå kompleksiteten – selv når vi blir provosert og opprørt.

Dette blogginnlegget er basert på Episode 8 av podkasten Hvor er du egentlig fra?. Lytt gjerne til hele episoden og sjekk ut lenkene i episodebeskrivelsen for mer informasjon og referanser.

Lytt til episoden her!

Episode 11: Hva er egentlig Ramadan, og hvorfor faster muslimer?

Ramadan forklart: En samtale om faste, tro og tilpasning i Norge

I episode 11 av “Hvor er du egentlig fra?” inviterte jeg min far til en samtale for å snakke om noe som veldig mange lurer på: ramadan. Min far er den beste til å gi innsikt i hva ramadan er for noe, og dette blogg-innlegget er en oppsummering av samtalen. 

Hva er Ramadan og hvorfor faster man?

Ramadan er navnet på den niende måneden i den islamske Hijri-kalenderen, som følger månen. Det er måneden muslimer over hele verden faster – altså avstår fra mat og drikke fra daggry til solnedgang. Men som pappa forklarer, handler ramadan om mye mer enn mat. Det er en tid for å strebe etter å bli en bedre versjon av seg selv, øve på tålmodighet og disiplin, og føle empati og fellesskap med andre.

Hovedgrunnen til fasten er at den er en religiøs plikt i islam, en av troens fem søyler. Fasten i seg selv er ikke unik for islam – både jøder og kristne har fastetradisjoner – men måten muslimer faster under ramadan, og den åndelige dimensjonen, er spesiell.

Månekalender, tidssoner og teologi

Siden den islamske kalenderen følger månen, flytter ramadan seg 10-11 dager tidligere hvert år i forhold til vår solkalender. Dette fører til at fasten faller på ulike årstider. Tradisjonelt bestemmes start og slutt ved å observere nymånen, noe som historisk har ført til uenighet mellom land. Heldigvis, forteller pappa, tas astronomiske beregninger i økende grad i bruk for å skape enighet.

En stor utfordring, særlig i land som Norge, er de lange sommerdagene. Skal man faste bokstavelig talt fra soloppgang til solnedgang når det kan bety nesten 20 timer? Pappa argumenterer sterkt imot en slik rigid, bokstavelig tolkning, og mener islam oppfordrer til bruk av fornuft. Han følger selv, og anbefaler, en mer balansert tilnærming basert på beregnede tider (f.eks. basert på 45. breddegrad), utviklet av lærde muslimer for å unngå urimelig lange fastedager. Dette sikrer en faste på rundt 14-16 timer, selv om sommeren.

Fra Sohor til Eid

Selv om det ikke er påbudt, oppfordres muslimer til å spise et lite måltid (sohor) før fasten starter ved daggry. Hvordan klarer man fasten? Pappa understreker at det er krevende, men at det er en læringsprosess som ofte starter i ung alder (gradvis og skånsomt), og at mental forberedelse, disiplin og vanens makt spiller en stor rolle. For ham er ramadan en uunnværlig del av året.

Ramadan avsluttes med høytiden Eid al-Fitr. Den starter med en felles bønn, etterfulgt av festmåltider, familiebesøk og sosialt samvær. Det er også en viktig tid for forsoning og å løse konflikter – en velsignet avslutning på en spesiell måned. (Den andre store høytiden, Eid al-Adha, feires senere på året og markerer slutten på pilegrimsreisen Hajj).

For pappa er den aller beste ramadan-opplevelsen selve måneden i seg selv – en dypt personlig og verdifull tid.

Dette blogginnlegget er basert på Episode 11 av podkasten Hvor er du egentlig fra? hvor du kan høre hele samtalen.

Lytt til episoden her!

Episode 20: Å håndhilse – et symbol på norskhet?

Når en hilsen blir mer enn en hilsen

Hei igjen! For en stund siden blusset det opp en debatt opp som mange har meninger om – den såkalte «håndhilsesaken» i Oslo. I dette innlegget, basert på episode 20 av podkasten min “Hvor er du egentlig fra?, reflekterer jeg over hendelsen og den påfølgende debatten om respekt, mangfold og hva det egentlig vil si å være norsk.

Når normer møter mangfold

Håndhilsing ses ofte på som en standard gest for respekt og høflighet i Norge. Men hva skjer når noen velger å ikke håndhilse, enten det er av personlige, religiøse, kulturelle eller hygieniske årsaker? Innlegget tar opp hvordan dette kan utfordre våre etablerte normer og skape usikkerhet, forvirring, og i verste fall fordommer.

Kritikk av debatten: Fra hilsen til identitetstest

Det mest bekymringsfulle med debatten er hvordan den raskt beveget seg fra en konkret situasjon til å handle om hvorvidt man er «norsk nok» eller «integrert nok» hvis man ikke håndhilser. Jeg synes det minner litt om tidligere tiders assimileringspolitikk overfor samer og nasjonale minoriteter – et krav om å gi opp egen identitet og kultur for å bli betraktet som “gode nordmenn”.

Jeg lurer også på hvorfor det stilles spørsmål til at både personlig frihet og eventuell religionsfrihet tilsynelatende ikke gjelder for alle i praksis. Å ikke ville håndhilse må kunne være et uttrykk for individuell frihet eller ivaretakelse av egen identitet, uten at det automatisk tolkes som mangel på respekt eller som udemokratisk.

Kontekst, dobbeltmoral og makt

Konteksten omhandlet unge gutter, og vi vet lite om intensjonen deres. Var det overbevisning, en spøk, eller identitetsutforsking? Reaksjonen fra storsamfunnet sender uansett et signal om tilhørighet. Samtidig pekes det på en mulig dobbeltmoral: Ville vi reagert annerledes om en eldre mannlig leder krevde håndhilsning av unge jenter?

Dette leder til spørsmål om makt: Hvem definerer hva som er en respektfull hilsen? Hvorfor er håndtrykket «riktig», mens en hånd over hjertet for eksempel ikke er det? Hvem sitter med definisjonsmakten i Norge?

Veien videre: Respekt for mangfold, ikke krav om likhet

Å høre til i Norge bør ikke bety assimilering – å bli helt lik majoriteten. Det må være rom for å feire egne kulturelle røtter samtidig som man er en del av det norske fellesskapet. Ekte inkludering handler om å respektere og verdsette mangfoldet, ikke å kreve at alle skal gi opp sin identitet.

La oss møte ulikheter med nysgjerrighet, aktiv lytting og vilje til å lære, fremfor å dømme basert på en enkel gest som et håndtrykk. Respekt og toleranse må være grunnleggende i møte med hverandre.

Dette blogginnlegget er basert på Episode 20 av podkasten “Hvor er du egentlig fra?”. Lytt gjerne til hele episoden og sjekk ut lenkene i episodebeskrivelsen for mer informasjon og referanser.

 Lytt til episoden her!

Episode 23: En samtale med Prisca Bruno Massao om rasisme, kjønn og maktstrukturer

Rasisme i systemet

I episode 23 av “Hvor er du egentlig fra?” hadde jeg gleden av å snakke med Prisca Bruno Massao, førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet og en engasjert forsker på rasisme. Samtalen tematiserte usynlig uttrykk for rasisme, og hvordan maktstrukturer, kunnskapsproduksjon og privilegier former vår virkelighet.

Når rasisme er mer enn skjellsord

Prisca deler innsikter fra sin doktorgrad om svarte idrettsutøvere i Norge. Den viser hvordan rasisme kan være kjønnet og subtil. Mens gutter oftere møter direkte skjellsord, opplever jenter gjerne mer mikroaggresjoner – kommentarer som “du virker veldig integrert” eller “det er ikke mange jenter som deg som får lov til å spille fotball”. Forskningen hennes avdekker også hvordan systemiske barrierer kan hindre progresjon, selv for talentfulle utøvere. Dette understreker behovet for å bekjempe rasisme på flere nivåer enn bare det mest overfladiske.

Kritisk raseteori, "rase" og hvithetsprivilegier

Prisca forklarer hvorfor hun bevisst bruker begrepet "rase" og kritisk raseteori (CRT) i sitt arbeid. Det handler ikke om å si at biologiske raser finnes, men om å bruke begrepet som et verktøy for å koble dagens rasisme til historiske røtter som kolonialisme og slaveri – en historie Norge også er en del av. CRT ser rasisme som noe systemisk, innebygd i samfunnets strukturer, ikke bare som individuelle holdninger hos uvitende folk.

I denne sammenhengen blir begrepet hvithetsprivilegier viktig. Det beskriver de ufortjente fordelene man har i kraft av å være hvit i et samfunn strukturert rundt en hvit norm. Eksempler spenner fra å enkelt finne sminke som passer hudtonen, til å slippe å bli møtt med mistenksomhet, eller å ikke konstant måtte motbevise stereotypier. Det handler ikke om at hvite mennesker ikke har utfordringer, men om fraværet av raserelaterte barrierer.

Kunnskap er makt – Hvem sin kunnskap teller?

Samtalen vi hadde belyser hvordan kunnskapsproduksjonen lenge har vært dominert av hvite, vestlige perspektiver. Prisca argumenterer for viktigheten av å inkludere teorier og erfaringer fra andre deler av verden og fra de som selv opplever rasisme. Deres innsikt er avgjørende for å forstå hvordan rasisme faktisk fungerer. Hun avviser kritikken om at f.eks. CRT kun er relevant i en amerikansk kontekst, og peker på hvordan globale strukturer og erfaringer (som Black Lives Matter-bevegelsen viste) henger sammen.

Mot en antirasistisk lærerutdanning

Prisca leder prosjektet CERT (Critical Examination of Race and Racism in Teacher Education), som har som mål å utvikle kunnskap og verktøy for å gjøre alle lærere bedre rustet til å forstå og håndtere rasisme. Prosjektet ser på hva som undervises i dag, intervjuer studenter og lærere, samarbeider med museer for å belyse historien, og utvikler VR-verktøy for å trene på håndtering av rasistiske hendelser. Foreløpige funn peker på et behov for mer systematisk opplæring om rasisme i lærerutdanningen.

Denne samtalen er en viktig påminnelse om at kampen mot rasisme krever at vi ser på de dypere strukturene, anerkjenner våre egne posisjoner og privilegier, og aktivt søker ut og verdsetter kunnskap fra ulike perspektiver.

Dette blogginnlegget er basert på Episode 23 av podkasten “Hvor er du egentlig fra?”. Lytt til hele episoden for en dypere og svært lærerik samtale!)

Lytt til episoden her!